Babycall

Det er mange uker siden jeg leste om denne filmen og den fanget min interesse, noe som også var før jeg visste at Noomi Rapace og Kristoffer Joner spiller hovedrollene. Ingen av dem gjør noen dårlig jobb i denne filmen og de er virkelig troverdige ettersom de får frem indre konflikter i spillingen sin og virker som om ekte mennesker.

Filmens handling hentet fra filmweb sine sider: Anna og hennes 8 år gamle sønn Anders er på flukt fra Anders sin voldelige far. De flytter til hemmelig adresse i en gigantisk boligblokk. Anna er livredd for at eksmannen skal finne dem, og kjøper en babycall for å passe på Anders mens han sover. Men merkelige lyder slår inn på babycallen fra andre steder i blokka. Anna overhører det hun tror er mordet på et barn. Samtidig har Anders fått en mystisk, mørkhåret venn som kommer og går som han vil. Vet den nye vennen noe om lydene i babycallen? Hvorfor er det blod på tegningen til Anders? Er de fremdeles i fare?

Filmen sugde tak i meg og jeg slet veldig med meg selv for å finne ut av hva jeg skulle og ikke skulle tro på. Hvem er snille og hvem er slemme? Etter å ha sett traileren hadde jeg et klart inntrykk av hvordan handlingen i filmen kom til å være, men ble ganske overrasket over hvor feil jeg tok. Dette er svært positivt for denne filmen da den tar opp et tema som er ganske seriøst og gjør dette uten å gjøre filmen om til en klisjé. Selv om jeg allt i alt likte filmen og dens uventede vendinger må jeg innrømme at jeg sitter igjen med to spørsmål for mye etter filmen og føler at jeg mangler svar på dem. Likevel vil jeg anbefale alle som liker litt småskumle filmer om å vurdere turen til kinoen både på grunn av skuespillerprestasjoner og et fantastisk plott.