Perspektiv

Av og til kommer livet litt mer i perspektiv. På søndag, da jeg satt og var småirritert fordi jeg ikke fikk svar fra en god venn, satt det en kar i leiligheten sin på facebook og skrev sine siste ord "time will show". Han slet med mye mer enn jeg noen gang kan tenke meg, noe vi alle også visste om. Likevel klarte ikke vi, venner og bekjente, å få han til å tenke at livet var verdt å leve. Jeg hører nok til blant de som ses på som bekjent, og vil ikke skryte på meg noe annet. Og ja, det ville vært å skryte på seg noe, for de gangene jeg har møtt ham har det vært en varme fra han som en sjelden møter. Det er ikke mange samtalene jeg har hatt med ham, men de jeg har hatt har gitt meg mye. Husker han spurte meg om jeg hadde slettet han som venn på facebook, noe jeg svarte ærlig ja på, med begrunnelsen i at vi ikke har hatt kontakt siden ungdomsskolen. Samme kvelden ble han igjen lagt til igjen og via statusoppdateringer der har jeg sett at han har funnet glede i livet ved f eks at han flyttet inn i egen leilighet eller nådde treningsmålene sine. En har så lett for å tro at det går bra for mennesker fordi det er det en ønsker å tro, i stedet for å grave dypt og finne en sannhet som en kanskje ikke føler seg helt bekvem med.

Jeg startet dette året med et lignende innlegg som dette. Da var det ei jeg bodde i samme hus som i Argentina som ble utsatt for en ulykke. Det som er felles for begge disse dødsfallene er at verden mistet noen som spredte glede. Jeg skulle bare ønske at verden hadde klart å gi ham den samme gleden som han ga til verden, da hadde noen foreldre fremdeles hatt denne sønnen i livet, og vennene hans kunne fremdeles bli gledet av det store smilet hans. Dessverre er det ikke sånn, og jeg kan derfor bare håpe at han er på et bedre sted. Hvil i fred..