Leiligheten "min"

Jeg våknet til en telefonsamtale i dag morges, det var fra en eiendomsmegler. Leiligheten jeg hadde sett på og som jeg nesten allerede hadde begynt å kalle for min, var det nå kommet inn et bud på. Det var litt sørgelig et øyeblikk å tenke på at min leilighet ikke skulle få bli min likevel. Dessverre har jeg ingen mulighet til å overgå budet som var lagt inn, håpet mitt var at leiligheten skulle ligge på markedet noen uker til sånn at jobbsituasjon kunne bli litt mer avklart først, derfor har jeg funnet ut at livet igrunn er ganske bra akkurat sånn som det er nå.

Her jeg sitter i sofaen kan jeg se rundt på veggene i leiligheten jeg leier og bli påminnet hvorfor jeg ikke bør kjøpe meg leilighet. Spesielt gjelder denne påminnelsen når jeg ser bort på det som henger på veggen over senga: et stort vevd veggteppe med et dagligdags motiv fra en landsby i Peru. Et annet sted på samme vegg henger en kopi av et gammelt britisk kart, svidd inn i et stykke skinn. På diverse andre vegger henger det minner jeg har tatt med meg hjem fra ferier i land både nært og fjernt. Hvorfor skal jeg gi avkall på å kunne ta meg slike turer i framtiden for å kunne si at jeg har et eget sted som jeg selv eier? Kanskje jeg rett og slett bare bør prise meg lykkelig for at jeg fremdeles er jobbsøkende, og bare nyte det at jeg nå kan være litt mindre ansvarlig enn det jeg må være med en fast fulltids jobb og et førstehjemslån?

Som alle andre har jeg jo tenkt tanken om at Norsk Tipping snart ringer meg og forteller at jeg kan få det hjemmet jeg vil, slippe lån og fremdeles ha godt med penger til å reise rundt for. Dessverre har Norsk Tipping og jeg ikke helt fått den gode kontakten enda og jeg får nøye meg med å få meldinger på mobilen med beskjeden om gevinst (noe som tyder på at det er lav premie), mens jeg venter på at "forholdet" vårt skal utvikle seg til å involvere samtaler over telefon i tillegg.